HISTORIEN OM DEN HELLIG BIRMA

En av de vakreste legendene som finnes om katter, er legenden om den Hellige Birmakattens opprinnelse. Disse vakre katter fortjener og hedrer den fullt ut. Selve legenden skal ha blitt overlevert muntlig fra munk til munk gjennom flere århundrer, og er en blanding av fiksjon og virkelighet som man ofte hører i fortellinger fra Østen.

Lenge før Buddhas ankomst til jorden ble det i Burma bygget et tempel til ære for guden SONG-HIO og gudinnen TSUN KYAN-KSE som rådet over reinkarnasjon og sjelevanring, det var hun som tillot Kittahene å leve et nytt liv i kroppen til et hellig dyr under sin dyreeksistens, før de igjen kunne innta en helgenkropp med den hele og fulle perfeksjonismen som hører yppersteprester til.

Tempelet ble LAO-TSUN lå ved den glitrende innsjøen INCAOUGJI, mellom MAGAOUG og SEMBO, og omkranset av mektige fjell. Prestene - Kittahene - tilbragte sitt liv i meditasjon. I det øyeblikk de oppnådde Nirvana vandret sjelene deres videre til en av de mange hellige kattene som levde på tempelets område.

Tempelets eldste og mest aktede prest, den viseste blant de vise, storlamaen MUN-HA, viet hele sin eksistens til gudinnen med de vidunderlige safirøynene; TSUN KYAN-KSE. Det ble sagt at den gamle prestens gyldne skjegg var flettet av selveste guden SONG-HIO. Ved MUN-HAs side mediterte SINH, hans kjære orakel, en hel-hvit katt, hvis øyne var gule gjennom refleksjon fra skjegget til sin herre, og fra den gylne kroppen til gudinnen med de himmelske øynene. Kattens ører, nese, hale og den nederste delen av bena var mørke som fargen på jorden, et symbol på urenhet ved alt som berørte eller kunne berøre marken. SINH var like høyt aktet som sin herre.

Så en natt da Thaiene kom fra Siam for å beleire tempelet, steg den den gamle mannen varsomt inn i dødsriket. Det var da mirakelet skjedde, for alles øyne, transfigurasjonsmirakelet, en umiddelbar sjelevandring; Katten SINH hoppet opp på den gylne tronen og satte seg på hodet til sin sammensunkne herre, som for første gang ikke lenger hadde blikket festet på gudinnen. Mens han satt der som forstenet så man det stive hvite håret langs ryggraden hans plutselig bli gyllent. Hans gule øyne ble blå, store og dype, som gudinnens øyne, og i det han varsomt vendte hodet mot døren i syd, ble de fire potene hvite, som MUN-HAs hår, opp til det stedet hvor hans hellige silkedrakt begynte. I det han vendte blikket vekk fra døren igjen, adlød Kittahene den stille befalingen, fylt av stillhet og lys, og stengte den tunge bronsedøren for inntrengerne.

Tempelet ble reddet fra vanære og plyndring. SINH, imidlertid ble sittende urørlig på tronen til han den 7. dagen, uten å ha flyttet blikket fra gudinnen, steg også han inn i dødsriket og overlot MUN-HAs sjel, alt for perfekt for denne verden, til TSUN KYAN-KSE.

Da de samlede prestene 7 dager senere rådslo foran statuen for å finne MUN-HAs etterfølger, kom alle tempelets katter fram. De var alle kledd i gull og hadde hvite hansker, og alle hadde byttet sine gule øyne med dype safirblå. I fullstendig stillhet omringet de den yngste av Kittahene. Slik fikk de reinkarnerte forfedrene bestemme Mun-Has etterkommer gjennom gudinnens vilje

Når en Kittah dør vandrer sjelen inn i kroppen til en av kattene, og når den dør, er sjelevandringen til paradiset fullført.

Slik har man gjenfortalt legenden fram til begynnelsen av 1900-tallet, hvor det hellige tempelet igjen ble angrepet. Denne gangen ble det imidlertid reddet av Major GORDON RUSSEL og AUGUST PAVIE, som på dette tidspunktet var utstasjonert i Burma. Legenden ble formidlet til MAJOR GORDON av Kittah-Lama YOTAG ROOH-OUGHI, og senere publisert i "Minerva" av DR FERDINAND MERY.

Som takk for deres heltedåd fikk de i 1919 tilsendt 2 hellige tempelkatter, en voksen hann og en voksen hunn. Under den lange sjøreisen tilbake til Frankrike, hvor de to mennene var bosatt, døde Birmahannen MADALPOUR, dessverre, men heldigvis hadde han parret Birmahunnen SITA.

En annen versjon av historien, formidlet av Dr JUMAUD forteller om en millionær Hr VANDERBILT som fikk kjøpt to katter av en utro tjener i tempelet, og lykkes å smulge de med seg til Europa. Her skal han ha overlevert de til en Madame THADDE HADISCH fra Wien. Denne damen forsvinner dog fra historien uten at man helt vet hvor hun ble av.

Uavhengig av om man tror det er MAJOR GORDON og AUGUST PAVIE eller Hr VANDERBILT som fikk med seg de to første kattene fra Burma er det imidlertid enighet om historien videre.

Ved ankomsten til Nice i 1920, FRANKRIKE, fødte SITA fire unger som ble stambokført under stamnavnet MADLPOUR etter navnet på deres far. Oppdretter er i flere kilder registrert som Madame LEOTARDI. Et av avkommene, en brunmasket hunnkatt kjent som POUPÉE ansees for å være Birmaens stammor. Hun regnes som stammor til alle våre Hellige Birma, og stamnavnet MADALPOUR kan stadig sees bak på de fleste birmastamtavler. En kan selvfølgelig fundere på hva som skjedde med de andre kattungen fra dette meget verdifulle kullet, men det er kun POUPÉE det finnes en muntlig bekreftet registrering.

Første gang en birma var på utstilling i Frankrike var i 1926, da Madame MARCELLE ADAMS stilte ut MANOU de MADALPOUR, og Madame LEOTARDI stilte ut hans mor POUPÉE. Dette er dokumentert gjennom bilde og tekst i en utgave av VIE A LA CAMPAGNE fra 1. oktober 1926.

MANOU de MADALPOUR skal ha vært et resultat av gjentatte kryssparringer, og det er allment akseptert at var sønn av POUPÉE de MADALPOUR.

De nevnte kryssparringene skal, etter det Mr BAUDOIN-CREVOISIER skrev i en artikkel publisert i 1933, ha startet med å parre POUPÉE med en LAOTIAN LYNX. En sveitsisk prest og oppdretter, MARCEL CHAMONIN (som skrev under pseudonymet MARCEL RENEY) skal ha forsøkt å finne sannheten om disse LAOTIAN LYNX-kattene, og den mest sannsynlige versjonen var at de faktisk var uregistrerte Siamesere med ukjent opphav.

Hellig Birma ble først godkjent i Frankrike i 1925 av Federation Feline Francaise (motstykke til den britiske GCCF).

POUPÉE ble solgt til MARCEL BAUTOIN-CREVOSIER, en oppdretter som arbeidet meget aktivt for rasens utvikling. BAUDOIN-CREVOSIER oppdrettet blant annet den meget kjente hannkatten DIEU D'ARAKAN, som var en svært viktig avlshann på 1930-tallet. To andre hanner som nevnes i forbindelse med etableringen og utviklingen av birmarasen er colourpointhannen FANDANGO von ALSEN og birmahannen HAMLET de MADALPOUR.

På grunn av en mager avlsbase i de tidlige årene ble både Siamesere og Persere benyttet (det er viktig å huske på at disse kattene på den tiden ikke ligner særlig mye på de Siamesere og Persere vi ser på utstilling i dag, de var mye mindre ekstreme). Innblanding av andre raser; Siameser, Perser og huskatt har også blitt benyttet senere i avlsprogram for utvikling av nye fargevarianter.

I 1930 begynte et stort arbeide for å få birmaene til å nå opp til "Standarden" som var skrevet av MARCEL RENEY i hans bok "Die Katzen".

Lynne og temperament:
De "Hellige Birmakattene" er meget selskapelige, intelligente, kvikke, kjælne og følger sin eier som en hund. De leker sjeldent, men når de gjør det er det lydløst. Om eieren ikke er hjemme blir de ensomme og ulykkelige og venter med lengsel på at han skal komme. Disse kattene er meget behagelige å ha i hus da de ikke er hverken livlige eller heftige som Siameseren. Man skulle tro de kjente sin hellige herkomst.

Eksteriør:
Kroppen er lang, men på tross av dette massiv, nesten bastant. Kort sagt; med bra, proposjonerte, kraftige ben. Klørne er lange, spisse, men ganske skjøre. Størrelsen varierer mellom Siameserkatten og den blå Perserens.

Hode:
Stort, rundt og sterkt, man kan nesten si at det er som Perserkattens hode, men ikke på langt nær som Siameserens hode. (Man må her huske på at det er snakk om Persere på 30-tallet.) Nesen er kort, bred og flat. Pannen er hvelvet og kinnene er runde. Haken er meget kraftig og gir inntrykk av at katten står med åpen munn. Øynene er ikke helt runde, men dypt safirblå (mørkeblå). Barter og øyenhår er lange og tette.

Pels:
Pelsen er mer eller mindre lang eller middels lang. Den er meget lang på sidene og på ryggen, med en prektig krage. Den er glatt, men på magen er den ullen og lett bølget. I ansiktet er pelsen kort, men blir lengre mot kinnene. Halen er ganske lang, og med en eiendommelig form. Den er tynn ved roten og utover blir den tykkere og tykkere. Når katten står stille, helger halen ned, men så snart den er i bevegelse holder den halen som et ekorn.

Farger:
Den hellige katten har, som Siameseren, regelmessige kjennetegn i ansiktet, på ørene, bena og halen. Fargen på disse skal være brun med en gulaktig skimring. Den øvrige pelsen er lett cremefarget. Labbenes ytre del er rent hvite, frampotene er rent hvite til det første fingerleddet, mens det hvite på bakpotene bakover danner ett triangel. Det hvite på forlabbene er akkurat som legenden angir, og det er et av standardens hovedkjennetegn på birmakatten.

Hale: 
Den er temmelig lang, rett, uten knekk eller fortykning. Halens hår er meget lange og myke, men ikke så busket som hos Perserens.

Poengfordeling. Poeng som jeg (marcel Reney) foreslår synes mer relevante enn de som Jumand og Baudoin angir, da mine tar bedre hensyn til kjennetegnene på kroppsdelene.

Poeng:
Fargede og hvite kjennetegn   30 poeng
Hode                                      15 poeng
Øyne                                      15 poeng
Hale                                       15 poeng
Form                                      10 poeng
Pels & Helhetsinntrykk            15 poeng
Totalt                                    100 poeng

I 1935 ble DIEU D'ARAKAN, sammen med ytterligere seks hanner og hunner solgt til Prinsessen RATIBOR HOHENHOLE for den enorme summen av 30,000 Franske Franc. Disse ble så videre nedarvet til Greven D'AOSTA. Etter kort tid ble kattene overtatt av Grevinne GIRIODE PANISSERA og eierskapet overført til henne. Høsten 1936 så sytten kattunger fordelt på fjorten kull, dagens lys i hennes slott FRANCANVILLA BISIO Kattungene var etter hannene DIEU D'ARAKAN og REINE de RANGOON, og ble ansett som de vakreste kattene i verden på den tiden.

I en katalog fra 1937 kan man se at prisen på en Hellig Birma kattunge dengang lå på ca 250 tyske mark, til sammenligning kostet kattunger fra de andre rasene fra 10 til 30 tyske mark.

Fram mot 1940-tallet oppsto et nært samarbeid mellom franske og sveitsiske birmaoppdrettere.

Under den andre verdenskrig led de Hellige Birma samme skjebne som de aller fleste andre herlige katteraser - nesten total utryddelse. Men takket være Mademoiselle MADELEINE BOYER (de KAABAA) kunne man i etterkrigsårene i Frankrike starte med gjenoppbygging av rasen - spesielt ORLOFF og XENIA de KAABAA spilte en stor rolle. Det skal nevnes at i alle fall ORLOFF (født i 1943) skal være bygget på MARCEL BAUDOIN-CREVOISIERS gamle linjer. 

I TYSKLAND ble en linje av Birma vedlikeholdt av HANNA KREUGER (von FROHNAU) og LISELOTTE von WARNER (von IRAK). Disse to er blant de aller første birmaoppdretterne i Tyskland det er mulig å oppspore. Allerede i 1937 finner man to av HANNA KREUGERS katter; NEGUS von FROHNAU og SUSIE von FROHNAU i en utstillingskatalog. Sammen med etterkommere av ORLOFF og XENIA de KAABAA, danner deres katter kjernen av etterkrigstidens avlsmateriale. I begynnelsen av 1950-tallet ble det igjen produsert rene Birmakull og i 1955 fikk rasen igjen anerkjennelse som en ren rase. I 1952 grunnla Madame POIRIER de CRESPIERES oppdrett med katter fra MADALPOUR og de MUSES.

Den første birma som nådde USA var IROUADDI du CLOS FLEURIS eller Waddi, som han var bedre kjent som. Det var i 1959 at JOHN SEIPEL fikk kjøpt han i Frankrike. I løpet av de neste årene kjøpte han også tre katter til, også disse fra Frankrike.

En av de første og mest aktive birmaoppdretterne i USA var GERTRUD GRISWOLD. Hun så for første gang en tibetansk tempelkatt når CARTER TOWNES, som den gang var misjonær og arbeidet i Kambodsja, måtte etterlate SCHAIFFA of ASIA og BOOK KHMER hos henne. I mai 1961 fikk hun også PKAA og KLAA KHMER, som var avkom etter SCHAIFFA og BOOK, begge manglet forøvrig de hvite markeringene på føttene. Et år senere kom Korrigan de la Legendaire over fra Frankrike, og sammen med OPALE de KHLARAMOUR dannet disse kattene grunnlaget for Griswolds avlsarbeide. GERTRUD GRISWOLD var helt fram til sin død meget aktiv, og vi kan se mange katter med prefixet Griswolds i gamle stamtavler.

To andre amerikanske oppdrettere FRANCES PRICE og HARRIETH & ED RINDFLEISCH importerte katter fra England. PRICE importerte fra ELSIE FISHER; PRAHA SIK-KIM og PRAHA SHAWNEE, og RINDFLEISCH importerte fra ELISABETH BROWN; SMOKEYHILL KWAN YIN. De amerikanske oppdretterne hadde god kontakt med oppdrettere i Europa, slik at mange katter fant veien tilbake til Europa igjen.

I 1967 ble birmaen godkjent som rase i CFA (Cat Fanciers Assosiation) og den første birmaen som tok en Grand-tittel var GRISWOLDS ROMAR of BYBEE.

Tidligere FIFe-dommer, nå WCF, ANNELIESE HACKMANN (von ASSINDIA) ble etterhvert en av de mer fremtredende og viktige oppdretterne når det gjaldt videre utvikling av rasen, et arbeide hun startet da hun i 1964 importerte NADINE de KHLARAMOUR til Tyskland. NADINE levde lenge nok til å ha feiret sin 20-årsdag med brask og bram den 26. januar 1984. Fødselsdagsfeiringen ble holdt på Hotel Handelshof i Essen, hvor mange av NADINEs barn, barnebarn og oldebarn deltok i festen. Dagen etter festen skjedde det noe pussig, NADINE som ikke hadde hatt unger på de siste 10 årene, fikk plutselig løpetid, og i Tyskland sier man med et smil, at Europas mestvinnende Birmahann, nemmelig den flotte og sjarmerende DANNY VON RHENER MOOR, hadde en finger eller en hvit hanske med i spillet.

Til STORBRITANNIA kom rasen i 1964, da en hannkatt og to hunnkatter ble importert fra Frankrike av Mrs ELSIE FISHER og Mrs MARGARETH RICHARDS. Disse to oppdretterne registrerte et felles oppdretternavn; PARANJOTI. De to damene besøkte en Parisutstilling da de helt forelsket seg i NOUKY de MON REVE, som de også fikk lov å kjøpe med seg hjem. Senere samme år kom også ORLAMONDE de KHLARAMOUR og OSAKA de LUGH. Disse tre kattene la grunnlaget for Britisk birmaavl.

Etter en tids samarbeid, gikk damene bort fra bruk av fellesnavnet PARANJOTI og gikk tilbake til sine egne opprinnelige stamnavn som var PRAHA (ELSIE FISHER) og MEI-HUA (MARGARETH RICHARDS). I de etterfølgende årene eksporterte spesielt FSIHER til store deler av verden, bl.a. til Sverige.

På tross av at ELSIE FISHER nok hadde det mest kjente oppdrettet, så er det nok ELISABETH BROWNS (SMOKEYHILL) importerte hannkatt CH SOLOMON von ASSINDIA som man oftest finner i stamtavlene. En annen katt som også betød mye i britisk avl var PIPO du CLOS FLEURI.

Fra mer moderne tid kan man nevne CH ATTIMORE TANGLEPAWS TOR, som flere år på rad ble årets katt (1979-80-81). I februar 1983 skrev man birmahistorie ved at man på samme utstilling fikk Englands to første Grand Champions; det var BELLEVIEW FRANCHESKA og TAMANDRIA TRUFFELS.

Til SVERIGE kom rasen den 25. juli 1968, da Pauline Bonning mporterte den brunmaskede hunnkatten RIQUIE de RANCHIPUR, oppdrettet av franske JEAN-LOUIS PINDREY. Imidlertid døde denne katten før hun rakk  få noen avkom. Det første birmakullet i Sverige ble født hos JAN HÖGBERG (af SILVERBÄCKEN) 20. juni 1969. Foreldrene til kullet var en engelskimportert hannkatt; PRAHA SINGH og en nederlandsimportert hunnkatt; GENTIANAS MOUCHE. Kattungene var begge brunmaskede og fikk navnene SINH SAGA-ELL og SINH ESTER af SILVERBÄCKEN.

Det skal ha funnets en birmahybrid i Sverige allerede i 1946, en masket langhåret katt men uten de hvite markeringene på føttene. Katten het DJAMIN af BAGARTORP, og var oppdrettet av ARTHUR NYHLÉN. Etter sigende dukket katten opp gjennom en eksperimentavlsparring med målrase colourpoint perser. Siden katten var alene i sin rase, synes ikke noen videre spor etter denne.

I DANMARK var det META ANDREASSEN med stamnavnet af HAMMERSHOLDT som først hadde birmaer. I 1970 importerte hun birmahunnen CHARIS van het HEILIGE HUIS fra Holland, i 1971 importerte hun REGENBORGENS CHINA fra Sverige, og i 1973 importerte hun hannen KATCHINS ARGUS, også fra Sverige. I 1973 ble det første birmakullet født i Danmark.

Den 12. september 1975 ble JAMAIMA AF HAMMERSHOLDT (også kalt CHAMSEN) født, til stor glede for SUSSER og FLEMMING NIELSEN, som har stamnavnet SINCLAIR. CHAMSEN er i øyeblikket (1987) den eldste nålevende birma i Danmark. Hun er et sjarmerende lite vesen, har et vakkert ytre, er intelligent og ladylike i sin opptreden. Senere kom ARYAVARTHAS MARA  Aryavarthas Mara fra Nederland, som ble den første birma i Danmark til å oppnå Grand-tittel.

Det er lett å konstatere at birmaen i løpet av ganske få år spredte seg rundt omkring i verden. Velkjente navn som OR og OMBRE de CRESPIERES ble eksportert fra Frankrike til NEDERLAND.

Til ITALIA kom rasen først sent på 1970-tallet, og da også der via importer fra Frankrike. I JAPAN importerte man katter fra oppdrettet RINDYS HAVEN i USA på midten av 1970-tallet. 

AUSTRALIA og NEW ZEALAND fikk brorparten av sine kattunger fra England.